ESTONIA
Sommeren 1998 var jeg en tur i Harju for å installere Mikromarc (biblioteksystem) på fylkesbiblioteket der. Det ble en meget fin tur.
Jeg hadde aldri tidligere vært der og fikk en uforglemmelig uke i dette gjestfrie landet.
Den første bommerten jeg gjorde ved ankomst var å veksle penger på flyplassen uten å ha sjekket valutaforhold på forhånd. Jeg tenkte at en ukes forbruk av penger ville beløpe seg til noen tusen norske og vekslet da et slikt beløp. Damen i vekslebua tittet på meg og bladde opp en anselig bunke av lokal valuta. Senere fant jeg ut at det tilsvarte godt over en månedslønning.
Utenfor flyplassen ble jeg møtt av tre representanter for Harju fylke. De kjørte meg til hotell Olümpia i Tallinn. Et meget bra hotell. Jeg ble installert og fikk beskjed om at all transport hele uken var ordnet. Hver morgen skulle jeg bli hentet på hotellet og brakt tilbake på kvelden. Døgnprisen her var meget høy etter estiske forhold, men lå faktisk godt under prisen for et vanlig hotelldøgn på et norsk hotell.
Opera
Etter at de andre dro bestemte jeg meg for å ta en tur ut på byen. Det var ikke så mye jeg fikk sett denne første kvelden, men et lite inntrykk fikk man jo. Det var mye mennesker og fullt av liv over alt. Temperaturen var bra og det gikk bra å sitte ute. Jeg fant frem til gamlebyen og der var det konsert med en estisk operastjerne og et filharmonisk orkester. Jeg fant en plass og slo meg ned. Kvelden var fullkommen.
Morgenen etter stod min sjåfør klar utenfor hotellet for å bringe meg til Keila. Estisk er ikke lett og man lærer ikke det på noen dager, det er faktisk mye vanskeligere enn finsk, ble jeg fortalt senere. Sjåføren kunne ikke mange ord engelsk, men vi greide å forstå hverandre på en eller annen måte. Vel fremme i Keila ble jeg møtt av Rutt (direktør) og Tagmar på fylkesbiblioteket.
Jeg startet jobben med en gang for det var mye som skulle gjøres og den delen av besøket gikk bra. Et par netter gikk med for å oversette en manual til engelsk, litt overtid skader aldri.
Etter arbeidstid første dag lurte de på om jeg ville være med ut for å spise og man sier da ikke nei til det. De unnskyldte seg med at det stedet de hadde valgt for første dag ikke var så veldig bra, men lurte på om jeg ville være med dit. Det var en liten lokal kafe som serverte bra mat, ble det sagt. Kafeen lå bare noen kvartaler fra biblioteket og tok seg ikke noe spesielt ut fra utsiden. På innsiden var det en annen verden. Hvite tøyduker på bordet og en pent antrukket servitrise. Stedet virket meget koselig og jeg hadde ikke lenger inntrykk av noe kafeteriaatmosfære. Menyer ble fremskaffet og de fant til og med en på engelsk. Jeg la fra meg menyen og uttrykte ønske om å få estisk mat. Jeg synes alltid det er spennende å spise noe som er typisk for stedet jeg besøker. Dette ble det satt pris på og de andre fikk velge fritt for meg hva jeg skulle spise. Fisk er populært der borte og jeg skulle få fisk. Det tok en stund før maten kom, positivt. Her kom det ikke vasne poteter og en slaskede kjøttpudding 30 sekunder etter bestilling, men et nydelig måltid hvor hver rett var fint pyntet. Smaken var også utmerket. I løpet av måltidet kastet jeg et blikk på menyen og da fikk jeg et lite sjokk. Prisen! En estisk krone (det heter faktisk krone hos de også) er verd 50 øre i forhold til en norsk krone og en full middag kostet i underkant av 50 estiske kroner, altså ca. 25,- NOK.
Etter maten ble det sighseeing før turen gikk tilbake til Tallinn og hotell Olümpia.
Dette ritualet gjentok seg hver dag og restaurantene ble finere og finere, men prisen på maten gikk ikke noe særlig opp. Allerede første dagen prøvde jeg å be om regninga for å spandere, men nei ikke her, jeg var gjest. Harju fylke hadde satt av et budsjett til dette besøket og alt skulle være gratis for meg. Utrolig, det var bare å bukke og takke, men jeg følte det litt vanskelig når jeg visste at lommeboka mi inneholdt en anselig sum med estiske kroner og jeg ikke fikk spandere en eneste middag på disse hyggelige menneskene. Jeg fikk heldigvis anledning til å gjengjelde gjestfriheten da noen fra biblioteket kom til Norge året etterpå.
Hver kveld var det lange turer i områdene rundt Tallin og Keila(engelskspråklig side) og jeg fikk se et land som er i ferd med å blomstre etter at de ble fri fra sovjetregimet.
Den siste kvelden vi spiste sammen skulle være en spesiell kveld. Da dro vi til Lohusalu 59°24,2`N 24°12,6`E (kart over området). Dette var et sted som ble brukt til sommerhus for sovjeteliten tidligere. I skogene her lå det store flotte sommerhus som ikke lenger ble så veldig vedlikeholdt. Eiendommene var store og det var tydelig at dette hadde vært et eksklusivt område. Ytterst på havneområdet lå det en nydelig restaurant som var viden kjent her borte. Dit gikk turen. Servitriser og -tører stod oppmarsjert i strøkne uniformer. Her var det oppvartning. Maten var utsøkt og igjen fikk jeg et lite sjokk når det gjaldt pris. Den dyreste matretten de hadde kostet 120,- EST kr. altså 60,- NOK. Russisk kaviar kostet det samme til forrett og det ble bestilt til flere av oss. Måltidet var utsøkt, så også alle drikkevarer som ble satt frem. Dette var et av flere høydepunkt under besøket.
Uka gikk og den ene opplevelsen avløste den andre og plutselig var det tid for å sette kursen hjemover igjen. Besøket var en opplevelse og jeg kunne bare se med lengsel frem til neste besøk dit. På flyplassen var det bare å gå innom vekslebua igjen og bytte tilbake det meste. Det var ikke stort jeg hadde fått benyttet i løpet av uka.
Når man er ute og reiser blir det jo ofte en tur inn på tax-free for å "titte". Så også denne gangen. Jeg syntes prisene var ekstremt lave og handlet litt forskjellig. Igjen gjorde jeg en liten "bommert". Jeg hadde gått i en vanlig butikk! Grunnen til dette var at jeg enda ikke hadde sjekket inn og gått inn på utenlandsutgangen. Da jeg kom dit fant jeg tax-free butikken, men faktisk var en del av varene dyrere der enn de hadde vært i den vanlig estiske butikken jeg hadde vært innom.
